Komplekse traumer er betegnelsen for sammensatte, gjentatte og vedvarende traumatiske belastninger av mellommenneskelig karakter, hvor man er hjelpeløs og prisgitt en eller flere truende andre.

Hos voksne kan det å leve i et voldelig parforhold være et eksempel på en potensielt komplekst traumatiserende situasjon. Utviklingstraumer er komplekse traumer som skjer tidlig i livet. Begrepet referer til at belastningene skjer i utviklingssensitive perioder, og at de er egnet til å forstyrre et barns utvikling.

For den forståelsen vi i dag har av utviklingstraumer, har nevrobiologisk forskning vært viktig. Forskningen viser at skremmende erfaringer bygger og styrker nevrale nettverk som trigger affekt, mens erfaringer med å bli trygget og regulert av en voksen (reguleringsstøtte) bygger og styrker nevrale nettverk som modulerer affekt. Den verste situasjonen for et barn er da å bli utsatt for gjentatte skremmende opplevelser og samtidig ikke få hjelp til regulere ned den frykten opplevelsene vekker. Det er dette doble belastningsforholdet – for mye av en negativ og for lite av en positiv stimulering – som kjennetegner utviklingstraumer. Konsekvensen blir ofte at stress-responssystemet blir hypersensitivt slik at barnet lett opplever seg truet og kommer i affekt, samtidig som hjernens reguleringssystem blir underutviklet slik at affekten kan bli overveldende og uhåndterlig. Slike konsekvenser vil sjelden avgrense seg til bestemte diagnostiske kategorier, men vil typisk gi reguleringsvansker på de fleste funksjonsområder som involverer affekt, atferd og oppmerksomhet.